Mørke, vakre sensuelle Mirel Wagner

I en tenkt ukjent fremtid klarer man å klone de tre C'ene; Leonard Cohen, Johnny Cash og Nick Cave. De krysses med indiedamer som Hope Sandoval fra Mazzy Star, PJ Harvey og Liz Phair. Denne sekstettens musikalske uttrykk gjenskapes i form av en kvinne på 24 år, av etiopisk opprinnelse, men som bosetter seg i Finland - og lar dette bli hennes nye hjemland.

Denne kvinnen finnes - selvfølgelig ikke klonet - men hun finnes. Hun spiller musikk og bærer det lite etiopiske og enda mindre finsk-klingende navnet Mirel Wagner.

Det er fristende å spørre;
Rekk opp hånda den som har lyst utforske artisten Mirel Wagner og hennes debutalbum?

En sniktitt inn i Mirel Wagners mørke verden? Klikk på coveret for å høre på Spotify!

Platen som bærer samme tittel som hennes navn, ble innspilt på to dager, akkompagnert kun av en naken gitar. Minimalistisk plukking på gitaren. Småsøte, men å så bitre melodier til mer mantra-riff-o-rama - alt fremført ene og alene på gitaren. Alene med stemmen, sangen og den nakne gitaren.

Stemmen og sangen er et kapittel for seg selv; Når hun synger så er stemmen monoton, grov, ru, så livstrøtt at det høres ut som om hvert ord må trekkes eller tvinges ut. Samtidig er det noe pussig vakkert og overnaturlig sensuelt over det hele. Så stille og rolig er musikken at hver eneste lille klimpring på gitaren hørses, neglene som treffer strengen, fingre som dras oppover gitarhalsen. 

Mirels stemme sitter innerst inne i øregangen. Tett inntil - du kan kjenne varmen fra pusten. Hører lyden av leppene som går fra hverandre når hun begynner og treffer hverandre igjen når hun avslutter sangen. Hvert minste lille smatt og klikk tungen gjør når den treffer ganen og tennene i munnhulen. Det lille sukket idet det luft trekkes inn for å synge neste linje - og det lettelsens sukk som kommer når verset er ferdig. 
Tett, nært og svært intimt. 

I de 35 minuttene platen varer sitter man helt paralysert av tunge og dystre beksvarte historier om død, dypt savn, problemer og marerittaktige små og korte historier fordelt over de 9 sporene.  

Skal musikken kategoriseres må genre finnes opp på ny. Hva sies om; doom soul, dark folk, goth blues, minimalistisk visesang. 

Om musikken til Mirel Wagner var en farge - beskriver ikke-fargene sort/hvit hennes musikalske verden. Som bildet på platecoveret - og de øvrige bildene i dette innlegget;  Grovkornet sort/hvit!

Kun i låten "No Hands", monotone fremføring - og enkle naive tekst kan det øynes et ørlite håp av enkel barnslig glede...

been riding my bicycle

all day longup and down the old

dusty dirt road

look mother no hands

see the sun filter through the trees

I am happy

Men bare inntil den lille gleden kveles av det siste åpne-for-tolking og urovekkende

the wind and the speed

can’t see the danger

look mother no hands

...

Tekstene, musikken, bildene 

Ta steget inn i Mirel Wagners 

Mørke, sensuelle verden!

Debutalbum; Trym "In The First Place"

Mitt femte innlegg på denne bloggen hadde tittel En ny norsk singer-songwriter; Trym Bjønnes! og i denne skriver jeg at Trym Bjønnes kommer med sin debutplate iløpet av første kvartal 2012

Første kvartal er nettopp over - og ingen plate har sett dagens lys... Inntil nå!

DEBUTPLATEN "IN THE FIRST PLACE" ER ENDELIG HER!

Digisleeve versjonen av platecoveret til Trym "In The First Place"

KLIKK HER FOR Å HØRE PLATEN i Spotify

Fordi platen ikke kom i løpet av mars 2012, var jeg frekk litt frekk og sendte jeg en mail til Trym Bjønnes - hvor lurte på om det kom en plate snart. På hans Facebookside, så det ut som et platecoverbilde påført utgivelsesdato utgjorde hans profilbilde. I mailen spurte jeg selvfølgelig om platen kom snart,  om litt info om platen - og om han ønsket jeg skulle skrive litt om utgivelsen. Kort tid etterpå samme kveld kom det en en post med svar på spørsmålene -  og et tilbud om jeg ville høre på platen før den kom ut. Hvilket jeg selvfølgelig takket høflig "Ja takk" til og fikk iløpet av noen minutter tilsendt en link for nedlasting. Platen ble lastet ned og lå på min MacBook vokste og este til dagen etter.

Etter de små smakebitene som fantes på nett og det jeg så live første gangen jeg hørte Trym Bjønnes, viste jeg at det måtte komme en plate - og denne måtte anskaffes - og nå satt jeg altså med den endelig i hånden!

Offisiell utgivelsesdag av Tryms debutplate "In The First Place" er her - og du får den fra og med fredag 20. april 2012

Siden sist har Trym Bjønnes bestemt seg for å kun bruke fornavnet som artistnavn, Trym - og tittelen på platen er som nevnt over "In The First Place" - samme tittel som hans debutsingel. Å bruke kun Trym som artistnavn er veldig lurt med tanke på eventuell oppmerksomhet fra andre land enn Norge. Navnet Bjønnes blir rett og slett for vanskelig tungvint å uttale utenlands. Smart trekk!

Litt om platen
Platen gis ut på Tryms eget plateselskap Left Right - og kommer til å bli utgitt i fysisk format, altså CD, i kun 500 eksemplarer. Releasen forøvrig skal være hovedsaklig digital (Les: Wimp, Spotify og Itunes). Med tanke på synkende fysisk platesalg og om Trym ønsker nå lenger ut i verden enn bare Norge - er det uten tvil lettere å nå ut digitalt enn fysisk. Smart trekk nr 2.

Produsenter av platen er Goran Obad, Chris Sansom og Martin Sjølie. Goran Obad har vært/er medlem i bandet Lama, Chris Sansom har jobbet med det som kan krype å gå av norske artister. Martin Sjølie har jobbet med artister som Maria Mena, Eva & The Heartmaker og Chrisel Alsos.

Foruten litt hjelp fra produsentene av platen og navn som Børre Flyen (trommer), Tor Egil Kreken (bass), Thomas Stenersen og Ørnulf Snortheim (el-gitarer) og Martin Sjølie (tangenter), trakterer Trym de fleste instrumentene selv. I følge Presseskrivet om albumet startet innspillingen av platen tidlig i januar 2012 og "I løpet av to hektiskte uker ble det spilt inn og produsert et knippe akustiske poplåter pakket inn i fete koringer, skranglete synther, gamle gitarer og skamløs perkusjon" (sitat Pressekrivet)

For de som har lest denne bloggen, så elsker jeg sammenligninger og referanser. Etter å ha sett på det første innlegget om Trym Bjønnes, er det interessant å se hvordan referansene har endret seg siden sist.
Den fleksible og velkontrollerte naturlige flyten i stemmen som går utilgjort over til falsett og tilbake igjen i mange av låtene platen minner om Thomas Dybdahl, John Martyn - men også Patrick Watson resten kan dere se i mitt første innlegg om Trym Bjønnes. Trym har en stemme som låter uanstreng og avslappet med sin profesjonelle og velutviklede naturlige flyt.

http://www.myspace.com/trymbjonnes/photos

Litt om låtene - og flere referanser
Førstelåten "Rain Will Fall" er en pangstart på platen - først akustisk gitar- og korintro, deretter følger litt 80-talls inspirerte syntetiske trommer og skjeve synther - som under teppet av akustisk gitar og et og annet plastikk hand-clap er dette uten tvil platens mest dansbare spor. Låten kunne faktisk gjort seg i en remix - egnet for dansegulvet. Lytt gjennom - kanskje ikke du hører det med en gang, men gi den noen runder - og smak på den trance-pop lignende synthmatten som dannes av synthen og beatsa som ligger lavt ned i mixen.
Låt nummer to bærer navnet "Fade Away" har en dyp bass, den er rolig, men bygger seg opp i refrengene og får et spion-aktig gitartema.
Lyden av knipsende fingre som utgjør perkusjonen, en forsiktig gitar - falsett sang og koring, velkommen til sang nummer tre, med det vakre navnet "Sketches of You".
Det bremser litt opp med låten "Black Widow" er platens mest anonyme spor med sin forsiktige fingerplukk gitar spor, og forsiktige vokal.
Vi er midtveis og platens korteste spor "Left Right", på tilnærmet et og et halvt minutt - består av rolig multitracket koring og en stemme som ligger begravet ned i mixen - og fungerer slags midtveis outro på platen.

Dersom "In The First Place" hadde vært utgitt på vinyl så utgjør de første fem låtene side A, med en outro i form av låt nummer fem! 
Så da, snur den fiktive LP-platen og setter på side 2.

Okey, rett på sak; tittelsporet og førstesingelen, som ble sluppet i fjor "In The First Place" viser en tydelig Jeff Buckley inspirasjonen med en låt som starter rolig og bygger seg opp med etnisk inspirert stryker/synth teppe i refrengene. Stemmen når opp til Jeff Buckley - uten at det føles som en parodi. Stort og mektig!
To pianoballader kommer så - hvor den første balladen "Clouds" bæres av Coldplay inspirert pianospilling og det er fristende å tenke om denne kunne vært fremført med Chris Martin på vokal.
Neste ballade "I Give In" har noe A-ha over seg, men jeg mistenker faktisk at Morten Harket kunne ha ødelaget denne låten med sin småsure falsett. Trym Bjønnes fremfører med en ukomplisert stemme som flyter avgårde - ukomplisert og vakkert. 1-0 til Trym vs Morten Harket altså!

Platens mest tradisjonele rocker med det etterhvert velbrukte navnet "Freefalling" (ikke Tom Petty låta altså) kunne vært skrevet av Trym for  Big Bang - og uansett om det er bevist eller ikke fra Trym Bjønnes side er det spennende å tenke på hvordan denne ville hørt ut med bandets Øystein Greni sine vokalprestasjoner.
Dersom vi hadde en outro på den fiktive vinylplaten, er platens femte spor på side B (låt 10 opprinelig) - er siste låten "Where Do We Go From Here" også platens lengste spor med en spilletid på litt over 4 minutter. Den er så vakker, vever og rørende og det er fristende å la låt tittelen være Tryms åpne spørsmål til lytteren...jeg lar den ligge litt til.

Til slutt;
Av platens 10 spor - og spilletid på 31 minutter er det uten tvil en kort plate, men den føles på ingen måte for kort - den låter heller strippet ned, hvilket er positivt - for å kunne gi lytteren det beste av det beste av Trym har spill inn både vokal og lydmessig.
Trym har med sine 10 spor klart å gi ut en plate hvor svært mange av låtene kunne vært og forhåpentligvis blir singler som bør få hyppige radiospillinger. Så her bør NRK Radios musikkansvarlige, Radio norge generelt og kanskje spesielt P3s musikkansvarlige Wolfgang Wee få opp øynene

For å fange opp sistelåtens åpne spørsmål 

"Where Do We Go From Here"

Svaret er ; 

Inn i mitt-, inn i lytterens-, inn i norges- og ja hvorfor ikke, inn i verdens hjerte!

Helt til slutt, Trym; 
Takk for at du har latt meg bli med på din første musikaske reise - og du har levert den platen jeg håpet - helstøpt og med samme innlevelse og opplevelse som på konsert som på plate 
Takk for svar på mine spørsmål og tilbudet om å presentere din plate! 
Du har beriket mitt liv med din musikk! 


Trym kan følges på følgende medier; Twitter Facebook Youtube Myspace (Spotify, iTunes og Wimp linker kommer senere)

Et innblikk i Keaton Hensons verden

Det hadde aldri falt meg inn at jeg skulle komme til å tenke på et navn som Feargal Sharkey første gang jeg hørte noe musikk.  Feargal Sharkey er artisten bak 80-talls hits som You Little Thief og A Good Heart, men jeg gikk raskt i meg selv og spurte meg selv hvor jeg fikk den referansen fra.

Artisten som klarte få meg tilbake til det salige 80-tallet var Keaton Henson, som jeg har hintet om på denne bloggens facebookside for kort tid siden.

Men referansene har forandret seg noe. Når du hører se for deg heller navn som; Nina Simone, Brett Dennen, Karen Dalton, Jeff Buckley, Nick Drake og Bob Dylans "Don´t Think Twice, It´s Alright".

HØR SOUNDTRACKET "Keatons Verden" HER!

Som du kan se og høre i soundtracket over - en god blanding av menn og kvinner - alle med  androgyne stemmer; Nina Simones og  Brett Dennens nydelige stemmer som begge gjøre at spørsmålet; "Er det en mann - eller en kvinne som synger" dukker opp. Karen Daltons sprukne stemme, Jeff Buckleys fleksible stemme som kan gå fra forsiktig hvisking til Robert Plants gutturale hyl til et helt kvinnekor. Nick Drakes unike selvlærte fingerplukking og Bob Dylans gitarspill på ovenfor nevnte låt.

KLIKK PÅ COVERET for å høre platen på Spotify

Keaton Hensons album "Dear" er nok en (positivt ment) av disse deilige, men skjøre singer-songwriterne er behagelig å høre på og trekker lytteren inn i en egen verden.
Apropos verden; Keaton har skapt sin egen verden rundt platen sin på hjemmesiden, med en egen web-bok. Mange sterke musikkvideoer. Et pakke - et konsept. Med Keaton Hensons bakgrunn som både illutrator og artisten bak musikken på hjemmesiden, så er det kanskje ikke så rart at den er blitt den gjennomførte pakken jeg beskriver ovenfor her.

Keaton, som person er som musikken; innadvent, og det har sin logiske forklaring, da Keaton siden barnsben har lidd av "crippling panic attacks". Noe som har gjør det vanskelig for han å holde konserter. Platen og musikken bærer preg av hans uvanlige, vare og skjøre fremtoning både som person og musikalsk.

Platen taler for seg selv, både med den forsiktige tittelen og den gir mye til lytteren, og spiller på ekte følelser og gir de som trekkes inn i hans verden mye å tenke på, med et vidt spenn av følelser og mange strenger å spille på. Spesielt hvis man kjenner til Keaton Hensons historie.

Alle trenger å bli rørt av og til 

La "Dear" bli din inngang til Keatons Hensons fasinerende verden.

Usignert og vakkert av Heather Hammers

"I like staying up until five in the morning listening to my headphones"
Slik føltes det å høre på Heather Hammers første gangen jeg ga hennes to selvutgitte plater en førstegangs lytt.
Jeg liker bokstavrim navnet hennes Heather Hammers, og sitatet som starter dette innlegget er lånt fra hennes facebookside. Men dette skal ikke handle om sitater men om musikken og musikeren Heather Hammers, for - for en fin musikk hun lager! Sjangeren er singer-songwriter, selv kaller hun det både folk, pop og indie (indie er det uten tvil, da hun ikke har noe stort plateselskap som backer henne). Hammers er både uavnhengig og usignert fra USA, nærmere bestemt West Frankfort, Illinois.
Begge albumene har hun gitt ut er via musikkutgivelses plattformen Bandcamp, hvor hun har sin hjemmeside http://heatherhammers.bandcamp.com

http://heatherhammers.bandcamp.com/

Platene hennes er faktisk - eller jeg vil heller si av en eller annen merkelig grunn - ikke tilgjenglig via nettbaserte musikktjenester som iTunes eller Spotify - kun via hennes egen webside, hun er vissnok i dialog med å få platene gitt ut via iTunes. I følge facebooksiden er hun inspirert av blant annet artister Ingrid Michaelson, Brandi Carlile, John Mayer, Sufjan Stevens. Jeg syns også referanser som Kathryn Williams, Tanya Donnely og Feist på sitt mest akustiske - og litt The Moldy Peaches.
Heather Hammers spiller etter sitt eget øre og hjerte, hun er helt selvlært. Hun er så selvstendig at det første albumet hennes ble spilt inn på hennes eget soverom. Kun akkopagnert av en akustisk gitar. Det er nesten som man føle man sitter ved siden av hun der hun sitter å spiller inn platen.

http://heatherhammers.bandcamp.com/

Platen "Let It Begin" består av 9 låter, med en spilletid på litt over 30 minutter, en kort plate. Ikke koster platen mye heller kun 5 dollar. Platen ble sluppet i april 2011 - og Heather Hammers kaller platen et resultat av opplevelser, følelser, tanker og mennesker livet har vist meg iløpet av det drøye siste året.
Hun er tydeligvis produktiv, andre album "The Leaves Will Fall" kom allerede i september 2011

http://heatherhammers.bandcamp.com/

Platen inneholder 11 låter - med litt lenger spilletid denne gangen 40 minutter, denne platen koster kun 8 dollar. Denne gangen er tekstene om barndom - å gi bort sin første gitar - til å ønske at hennes besteforeldre kunne være med henne for alltid - venner som gjorde hennes sommer uforglemmelig og et forsøk på å finne ut hvem hun er. Tittelen "The Leaves Will Fall" spiller på optimisme, for som Heather sier det selv; "As a tree sheds it's leaves every Autumn, it becomes the purest, most delicate form of itself - with no mask, nothing to hide - what it truly is."
Hvorfor hun ikke er signert og eller har blitt headhuntet av et stort selskap er og forblir et mysterium.
Begge platene er gjennomførte; Akustisk - noe myk koring på noen av låtene. Varmt og luftig, nakent og forsiktig. Det lyder så skjørt og nært at man er redd for at gjør man en brå bevegelse eller hoster mens platen spilles, så skvetter Heather på sengekanten der hun sitter og spiller den inn.
Altså, for 3/4 deler av en hundrelapp - nærmere bestemt små kr 75,- norske kroner, får man nesten halvannen time, fordelt på to plater hvor man kan la seg balsamere av Heather Hammers behaglige stemme- og akustiske klimpring (Forresten er du i sesongmodus eller ønsker alt av Heather Hammers, så ta med hennes 4-spors "Last Minute Christmas EP" også)


Selv har jeg latt meg forføre av de to albumene og inspirert til å låne hennes sitat, men ikke uten å tillate meg å modifisere det litt. 

I like staying up until five in the morning listening to Heather Hammers in my headphones

Yeah right! Charlotte Thorstvedt liksom...

Charlotte Thorstvedt er en norsk modell, designer, den første norske VJ på MTV, DJ og nå artist! Og dette i en alder av 26, Charlotte er født i 1986. Alt dette kan Wikipedia fortelle meg.
Derfor dukker også spørsmålet opp; Er det noe denne datteren av tidligere fotballhelt Erik Thorstvedt ikke kan.

Bildet er tatt av fotograf Sascha Njaa

Siden denne bloggen er en musikkblogg hopper jeg glatt over hennes modell-, designer karriere og tv karriere og konsentrerer meg om Charlotte Thorstvedt som artist.

Jeg tør ikke engang gå inn på hvor betenkt jeg var med platen hennes, for hvor mange TV- og mediestjerner har ikke gjort forsøk på å gi ut plater - og floppet?

Etter å ha lest noen anmeldelser av platen hennes ble min nygjerrighet trigget - og til slutt måtte jeg søke den opp på Spotify. Og der lå den - fresht cover hadde den også. Gudskjelov ikke sånn "se sexy rett inn i kamera" cover.

KLIKK PÅ COVERET for å høre platen via Spotify

Play ble trykket - og ut kommer deilig deep house, soft club, mørk minimalistisk house, deilig småjazza klubbrytmer på rad og rekke. Med seg på vokal har hun også fått Margareth Berger og Tshave fra MadCons søster Nosizwe Baqua - som begge passer perfekt i Charlottes musikalske verden.

Platen er varm - med mye perkusjon og deilge dype beats, vel og merke synthbasert, men det låter alikevel organisk og varmt - og det funker som faen for å si det rett ut. Hun debuterer med en plate som kjører over både Frosts plater og er varmere enn samtlige tidlige Bertine Zetlitz produksjoner.

Jeg går så langt som å si at Charlotte Thorsveds debutplate låter bedre og fetere enn mange av produksjonene Stargate gjorde tidligere og gjør idag. Hun står for den meste produksjonene selv - bare med litt hjelp av Nils Noa, David Sense og Christian Sol. Om så musikkarrieren ikke skulle ta av - så har hun iallefall en god hånd og sans for musikkproduksjon!

Skal jeg trekke frem en låt så velger jeg meg "Deep Breaths". Når denne spilles får jeg lyst til å finne frem en acapellaversjon av Michael Jackson klassikeren "Billy Jean" - og spille den in synch med låten til Charlotte. Låten er rett og slett et herlig (u/frivillig) tyveri av Michael Jackson låtens trommer og kjente synth-stab! Ta en lytt og bli trollbundet av likheten du også!

Platen er så bra at jeg hadde fortrukket å høre denne på cafeer og butikker, fremfor mye av den musikken de spiller der idag. Hadde jeg sittet hos frisøren og de hadde spilt dette over anlegget ville jeg bedt om dobbel vasking av håret, med hodebunnsmassasje - og aldri blitt fornøyd med hårklippen, før det var for sent og alt håret var klippet av - rubbel og bit. Når timen så var over - og håret var borte - spørre om hva de spiller over anlegget sitt.

Drit i skepsisen Charlotte Thorstvedts "Salomè" er verdt mange, mange lytt - og burdet fylle mangt et gulv - både hjemme og på byen. 


Platen holder svært høy kvalitet og er rett og slett er i verdensklasse!

Jem Warren; En spennende debutant!

Den 29. mars kontaktet jeg via Twitter artisten Jem Warren, fra New York, med spørsmål om jeg kunne skrive litt om ham på denne bloggen. Noe han takket ja til!

Takk til Annette Babich for promobildene

Jem jobber i disse dager med mix og mastring av sin kommende debutplate "Heart Knows How" som kommer i mai 2012. Etter litt Twitter kommunikasjon sendte hans manager, Annette Babich, meg en link til debut EPen "Lifeblood To My Soul" bestående av 5 låter.
Jeg laster ned og gleder meg til å sette igang med lyttingen og bloggingen allerede.

KLIKKE PÅ BILDET for å nedlaste EPen på iTunes

EPen settes på en sen kveld og og jeg setter i gang med en mental bloggkladd i hodet allerede ved første lytt. Jem Warren spiller deilig rolig og akustisk americana, singer-songwriter og pop ispedd elektriske gitarer og forsiktige trommer i løpet av EPens underkant av 20 minutter.

Låt-for-låt presentasjon av "LIFEBLOOD TO MY SOUL" 

Den første låten "Fall Apart" er den låten på EP som låter mest americana. Akustisk gitar og Warrens stemme langt frem i mixen - og en slidegitar gråter i bakgrunnen.
Første artist tenkte på var Neil Young på sitt roligste, men med renere vokal, uten at det er en direkte sammenligning. En annen stemme som kanskje er en bedre sammenligning er Steve Hogarth fra Marillion og Deep Blue Somethings (de bak Breakfast At Tiffanys singlen) vokalist, Todd Pipes.

Låt nr to "Trouble" har Jem et "telefonkiosk" filter på stemmen (tenk; Video Killed The Radio Star), i refrenget fjernes filteret og Jems vanlige vokal bærer hele refrenget. Låt nummer to er mer i singer-songwriter genren og på denne låten som den første er akustisk, stemme og gitar i front.

EPens store popalibi er låt nummer 3 "All I Need" og kanskje den lettest nynnbare og raskeste låten på hele "Lifeblood To My Soul". Her møtes vi av et litt mer dansbart og småfunky trommesound og soul/funk rytmegitar, men også her med fokus på det akustiske. I "Trouble" er det til og med en elektrisk gitarsolo. Denne kunne vært litt lenger og trommene kunne godt gjort litt mer av seg om de var mixet litt lenger frem. Jeg liker også det nakne lekne trommebreaket i midten av låten. I starten av låten namedroppes The Beatles, jeg er glad i namedropping. Tenk også på John Mayer på sitt mest pop'ete! Dette er den helt klart mest pop-radiovennlige låten på hele EPen!

Fjerde låt "Jim Jones" minner veldig mye om vårt norske band Minor Majority både i vokal og melodi - og den kunne kunne like godt vært skrevet og fremført av popgruppen fra vårt hjemland. Sjekk deres "Supergirl" her.

Siste låten bærer tittelen "Freed" fikk meg også til å tenke litt på Talk Talks Mark Hollis ved mikrofonen bare med litt med mindre luft i vokalen. Melodien og stemmen får meg også tenke på R.E.M med Mike Mills på en ukjent single B-side.

Det var rett og slett hele EPen låt for låt, og følgende vokalpreferanser har blitt nevnt; Neil Young, Steve Hogarth, Minor Majority, Mark Hollis, men jeg velger også å legge til James Blunt og litt Ben Watt fra Everything But The Girl - har du de i bakhodet når du hører på EPen vet du litt hva du kan forvente deg.
Nå kommer etterhvert Jem Warrens musikk til å bli tilgjenglig på Spotify. Du kan inntil den er tilgjenglig på Spotify kan du streame den her: http://www.reverbnation.com/jemwarren

Bilde fra www.reverbnation.com/jemwarren

Jeg brukte litt tid på å bli vant til stemmen og komme inn på platen og låtene. Første gangen jeg hørte på den var på iPhonen med standard iPhone headset, dagen etter på Mac'n med PC høyttalere. Senere samme dag med PC med Koss headset, spilt høyt og direkte rett i headsetet og til slutt på stereoanlegget, må moderat høyde. Tilsammen ga jeg den ca ti kontinuerlige høringer over vidt forskjellige medier og til slutt satt den. Jeg er sikker på at hvis iTunes, Spotify i tillegg til Radiokanalene fanger opp Jem Warrens kommende plate har han en spennende karriere foran seg.

Jeg ser frem til hans Jem Warrens fullengder "Heart Knows How" blir utgitt. Han har etter eget sigende sagt at denne kommer til å være litt anderledes i sound - og være mer americanapreget enn EPen.

Etter å ha fått Jem Warren under huden er det ikke tvil om hans musikk passer perfekt på terrassen med godt mat og drikke, mens barna leker i gresset og grillen freser og steker i bakgrunnen!

Før jeg startet å skrive dette blogginnlegget sendte jeg noen spørsmål pr email til Jem Warren via hans manager Anette Babich. Dagene gikk og det så ut til at spørsmålene forble utbesvarte. Igår kom svarene.

Bilde fra www.reverbnation.com/jemwarren

Her er min Question & Answer spørsmål med Jem Warren gjengitt as-is;

Q: I saw on YouTube, you played harmonica and guitar on your version og Bob Dylans "Don't Think Twice..." Do you play any other instruments? 

A: -I dabble in keyboards and bass guitar, particularly when I'm writing at home 

Q: You also do covers of John Mayer and Jack Johnson, amongst others; Is this like artists you are influenced by? Which other artists would you say you are influenced by? 

A: -The Police, Tracy Chapman, Fleetwood Mac, Jose Gonzales, Tom Petty 

Q: Your coming record vs the EP you've already have released; Is the album more of the same or is there any large changes on the album? 

A: -The new album is very different from the EP. I wrote all the songs for "Lifeblood To My Soul" relatively recent with a very specific sound in mind. The new album, "Heart Knows How" is much different. It's basically an accumulation of songs I've written over many years with no particular vision or theme for an album. I wrote them on the fly and felt the time had come to get them out there. The result is an album that's somehow more americana rock´n´roll (and maybe a little bit more country too). 

Q: After hearing your EP my mind is full of names and references I would like to mention in my upcoming blogpost. So if you should say something like "If you like Jem Warren; You should also check out..." the rest is up to you...  

A: -Sun Kil Moon, Jose Gonzalez 

Q: If you'd like to tell; Your homepage mention both your father and mother made music, are you influenced by them? Have they released any albums? Anything I could/or should check out? 

A: -My parents were both very musical but didn't really go for it in a formal sense. They were great influences on me since they provided a rich musical environment, but never put out albums themselves... 

Q: And the last one; My blog is quite new, with just under 20 posts so far, but so many drafts and thoughts and ideas about what i'd like to write about. I write in Norwegian, but the blog has a translage option. I write about mainly new music, that I like myself and feel most people should listen to. I feel have a fine sense about what become or should become a hit or more people should listen to. 

 ...of all the blogs in the world why would like me to write about you!? 

 A: -You seem pretty cool. Far be it from me to turn down anyone willing to write about my art. The honor is mine

Som dere ser av første delen av dette innlegget - så har jeg litt forskjellige referanser enn det Jem Warren selv har. Han sier også mer om den kommende platen, og når han frister med at den nye platen er mer americana rock´n´roll og kanskje litt mer country til og med øker spenningen enda litt mer for hvordan "Heart Knows How" kommer til å låte.

Jeg har veldig sansen for at han benytter seg av sosiale medier som blogg, facebook og Twitter for å presentere sin musikk. Flere i musikkbransjen burde så absolutt ta lærdom av dette - og bruke de gratis mediene de kan for å bli hørt. Jo fler medier du er i - jo enklere er det å nå ut til et videre publikum!

So, Jem Warren, good luck with the final work on your debutalbum. Look forward to the release in May 2012. And last but not least; thank you for letting me blog about you and your music!